Blogs / Blogger

Alle er forskjellig, men det er utenpå?

Mennesket er det mest intelligente vesen på planeten vår, men likevel er det store individuelle variasjoner i hva vi er i stand til å lære, å forestille oss, og å prestere.

De i en populasjon, for eksempel i Norge, som måles til å være blant de 5% med høyest intelligens, har en intellektuell kapasitet som ligger så mye over gjennomsnittet at de skiller seg ut. Dette gir seg utslag i at de lærer hurtigere, tenker mer kreativt og kan for gjennomsnittspersonen ha “snåle” tanker, har ofte en dypere innsikt i problemstillinger, tenker mer logisk og er mindre tilbøyelig til å stole på følelsene sine, samt andre spesielle egenskaper.

De 5% av barna som har høyest intelligens er ofte asynkrone i forhold til at de ser ut som sin kronologiske alder, men tenker som om de var mange år eldre. Dette kan for eksempel gi seg uttrykk i at en 4-åring leser flytende og med innlevelse, eller har lært seg navn på alle verdens land. Det virker søtt og sjarmerende på voksne, men det er egentlig uttrykk for at barnet er i en ekstrem lærigsmodus.

Ikke alle disse barna har et talent, men de aller fleste som har hatt muligheten og riktig stimuli, har breddekunnskap eller en spesialitet som ligger langt over hva som kan forventes av et barn ved en gitt alder. Det er viktig å merke seg at denne kunnskapen og talentet er tilegnet av barnet selv, og ikke “innlært” av en annen person. Det er barnet selv som gjennom nysgjerrighet, læringsevne og motivasjon suger til seg kunnskapen.

Når disse barna møter skolen har de alle i utgangspunktet det samme potensialet, litt avhengig av hvor stimulert de har vært hjemme, men de fleste er forventningsfulle og utålmodige etter å lære. Dessverre er ikke alle like heldige i å møte en lærer som ser dem og kan understøtte læringshungeren. Da kan tre ting skje:

1. De blir sett av læreren og får tilpasset opplæring med tilgang på læremiddler og oppgaver som er tilpasset deres nivå og tempo. De blir skoleflinke og suser gjennom skolen med toppkarakterer. Læreren tror ofte de er “flinke” og “flittige”, men egentlig er de bare motiverte og lærelystne, og finner gjerne fram til kunnskapen på egenhånd.

2. De blir ikke sett av læreren, men får holde på i stor grad på egenhånd, og de lærer seg fort å tilpasse seg nivået i klassen. Ofte legger de skjul på at de lærer lett og forsøker å kompensere for å passe inn i elevgruppen. De kan virke apatiske i undervisningstimen ettersom de kjeder seg fordi de kan stoffet fra før, eller de har lite behov for terping og pugging og vier oppmerksomheten til andre ting.

3. De blir sett på av læreren som problemelever som er uoppmerksomme og urolige, ettersom de kan stoffet fra før og kjeder seg. Noen ganger blir de holdt tilbake faglig av læreren fordi de er tidlig ferdig, og de får gjerne ekstralekser som ikke byr på nye utfordringer, men oppleves som ekstraarbeid. De opplever ikke å bli belønnet for å bli fort ferdig eller ligge foran i progresjon, og mange mister interessen for skolefagene. Dette blir mest tydelig i matematikk og nivåfagene hvor man faller av dersom en ikke har fått med seg hvert nivå som det neste bygger på, og barnet oppleves som det har lærevansker framfor å være evnerik.

Lewis Terman og Leta Stetter Hollingworth forsket på disse barna allerede i perioden 1900-1930 og gjorde seg de funnene som er beskrevet ovenfor. På 1980-tallet fant James T. Webb at den siste kategorien barn ofte utviklet atferdsforstyrrelser med symptomer som minnet om ADHD, ADD, depresjoner, apati og autisme, og mange av barna ble feildiagnostisert og medisinert på grunnlag av dette. I en sak jeg kjenner godt, ble to barn foreslått medisinert for halvannet og ett år siden, med diagnosene autisme/ADD og autisme/ADHD. De var urolige og presterte dårlig på skolen. Etter et skolebytte for et halvt år siden, ble de kort tid etter høyt presterende og alle symptomer på atferdsforstyrrelser er borte, selv om de fortsatt har sine særtrekk som høyt begavede. Jeg har et titalls liknende historier som har blitt meg betrodd, og i litteraturen finnes det hundrevis av case-studier som beskriver det samme. Senest 3. mai sto det en artikkel på trykk i VG hvor to av Mensas medlemmer på 12 og 15 sto fram. Artikkelen het “Stemplet som avvikere”.

Andre artikler fra media som beskriver linende situsjoner finnes her:

“Morten (11) slet med leksene, hadde kjempe-IQ”: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4155420.ece

“Gutten som så gjerne ville lære”: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2399767.ece

“Vi som sover i timen”: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Vi-som-sover-i-timen-6974966.html

USA, UK, Tyskland, Iran, Tyrkia, Kina, Australia og mange andre land i verden anerkjenner denne problemstillingen, og har egne program for de evnerike barna, altså de 5% mest intelligente. USA har hatt dette siden begynnelsen av 1900-tallet, og i “Gifted Children, Their Nature and Nurture” fra 1926, skrives det i forordet at “…vi kan fortsatt huske den tiden hvor alle trodde at de smarte barna klarte seg selv, med den følgen at ressursene i sin helhet ble lagt ned hos de med mindre evner”. Videre kan vi lese at det tidligere rådet en oppfatning om at alle elevene i samme alder burde ligge på samme faglige nivå, og at de barna med evner til raskere faglig progresjon burde holdes tilbake slik at spriket i elevgruppen ikke ble for stort. I Norge 85 år etter, snakker vi i presens om denne beskrevne situasjonen USA hadde kommet seg forbi.

I 1970 skrev Arnold Hofset boken “Evnerike barn i skolen”, basert på sin doktorgrad i pedagogikk som han disputerte året før. I denne boken kommer han i store trekk fram til de samme funn som internasjonal forskning før ham har funnet, og han kommer med anbefalinger til hvordan det norske skolesystemet kan tilpasses de norske evnerike barna. I 1999 skrev han en oppfølger, da han opplevde at det på tross av mye forskning og stor utvikling og satsning på de evnerike barna i utlandet, ennå ikke hadde skjedd noe her hjemme i Norge. Boken ble, på tross av at Dr. Hofset hadde fått utgitt alt han tidligere hadde skrevet, ikke antatt av noen av forlagene han gikk til. Han opplevde at det hele skulle dysses ned da det stred med likhetsideologien i skolen.

I 2005 gir Hermundur Sigmundsson ved NTNU ut boken “Ferdighetsutvikling”, hvor barns utvikling av grunnleggende ferdigheter gås grundig gjennom. Boken er et referanseverk for utviklingspedagoger og lærerstudenter, og det siste kapitlet er viet begavede barn: “Begavelsens opprinnelse og mål”, skrevet av Ellen Winner, professor i psykologi ved universitetet i Boston. Ella Cosmovici Idsøe og Kjell Skogen skrev i 2011 boken “Våre evnerike barn”, og også den tar opp problemene disse barna står ovenfor når de ikke møter tilpasninger og utfordringer i enhetsskolen.

Fortsatt har ingen ting skjedd for å identifisere eller legge til rette for de evnerike barna i norsk skole, og bruken av ADHD-medisin har steget eksplosivt de siste årene. I 2007 ble 1,1% av norske barn under 18 år medisinert for ADHD.

Siden årsskiftet har jeg vært koordinator i Mensa Norge for evnerike barn/begavede barn/barn med særlige forutsetninger/høyt intelligente barn, også kjent som “Gifted Children” på engelsk. Jeg har bygget opp et nettverk og jobbet for å spre informasjon om disse barna blant lærere, psykologer, leger og politikere, og blant befolkningen forøvrig.

Målet mitt er ganske enkelt: Jeg vil at disse barna skal identifiseres og gis et tilpasset tilbud som gjør at de får samme muligheter som andre barn til å utvikle seg og ta i bruk sitt potensiale. Jeg vil at de lavt presterende skal få mulighet til å oppleve mestring, selvtillit og unngå mobbing og potensielt medisinering for sin annerledeshet, og jeg vil at de høyt presterende skal få lov å forsøke å nå så langt de kan.

Slik det er idag taper ikke bare barna på at et slikt tilbud ikke finnes, men skolen taper også. Læreren sliter med å gi dem et tilbud, og sliter med å håndtere deres energi og utagering. Samfunnet taper på at de kvikkeste hodene går i dvalemodus eller går i stykker og ender i psykiatrien. Vi har ikke råd til å la dette fortsette, og det er en oppvåkning på gang.

Sammen med foreningen Lykkelige Barn har Mensa det siste året fått en rekke artikler publisert i de største avisene i landet, i tillegg til lokalaviser og blogger. Det har vært flere innslag i radio og på både NRK og TV2 om disse barnas utfordringer, og saken har vært reist i spørretimen minst tre ganger. Vi har vært på Stortinget og snakket med politikere, og vi har vært i Oslo rådhus. Videre har det vært eget fokus ved minst tre av lærerstevnene i år, og også på foreldrekonferansen til FUG, Foreldreutvalget i grunnskolen. Det er også en rekke masterstudenter som skriver masteroppgave om begavede barn i skrivende stund. Vi vil ha alle på lag i å informere om dette viktige tema, og mange har allerede meldt seg på. Mye tyder på at dette blir en virkelig stor sak i valget neste år.

Vi bør derfor stille spørsmål ved påstanden i den gamle barnesangen av Jo Tenfjord; “Alle er forskjellig, men det er utenpå”.

Se også artikkelen “Evnerike barn i norsk skole, skal vi bry oss?”: http://laererraad.wordpress.com/2012/10/26/vikarposten-evnerike-barn-i-norsk-skole-skal-vi-bry-oss/comment-page-1/#comment-149

One thought on “Alle er forskjellig, men det er utenpå?

  1. Pingback: Alle er forskjellig, men det er utenpå? | Smarte barn | Gifted children | Scoop.it

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s