Smarte unger?

En forelder med høyt begavede barn deler sine erfaringer. Dette er klippet fra et blad og gjengitt med forfatterens godkjenning. Forfatteren ønsker å være anonym.

For snart tre år siden fikk vi vite at yngstemann er ”begavet”. Det var PPT (Pedagogisk- psykologisk tjeneste) som testet ham, men det var ikke intelligens de lette etter.

De lurte på hvorfor han drev en pedagogisk leder i barnehagen til vanvidd, og mistenkte ADHD, Asperger og/eller hjerneskade etter en ulykke i spedbarnsalderen. Da vi først fikk resultatet fikk vi også vite at barn som skårer bedre enn 95 % av befolkningen på WISC og tilsvarende tester kan få sosiale problemer. De tenker annerledes enn det jevnaldrende og voksne forventer av dem, og kan bli ganske ensomme og frustrerte. Dette forandret en del ting i familien. Her kommer noen av mine erfaringer fra tiden etterpå (husk på at teksten er sentrert rundt gutter).

Det er ikke lett å kjenne igjen et ekstra intelligent barn. Jeg vet ikke hvor mange av Mensamedlemmene som kunne lese, skrive og/eller regne da de begynte på skolen, men det gjorde ikke jeg. Resultatet til yngstemann kom nok som et sjokk for den pedagogiske lederen, for moderne pedagoger lærer ingenting om intelligente barn, og særlig ikke at egenskaper som i utgangspunktet er positive skal kunne være et problem. Vårt inntrykk er at de fremdeles holder på at flinke barn kan lese, skrive og/eller regne før skolestart og klarer seg selv på skolen. Et par undersøkelser viser noe annet.

I boken ”Why gifted children don’t have all the answers” står det at i USA, der de er mer åpne for sånt, viser undersøkelser at lærere bare oppdager halvparten av de smarteste elevene. De velger de best tilpassede som ligger litt over snittet intelligensmessig, når de blir bedt om å plukke ut de mest intelligente. En undersøkelse referert til i svenske Dagens Nyheter 21.08.2007 viser at selv blant barn som både kunne lese og regne før skolestart ble bare 60 % sett av lærerne. De andre var enten for stille til å bli lagt merke til eller laget for mye bråk til å bli tatt alvorlig.

Overfor skolen er testresultatet til gutten et poeng, fordi de trenger en unskyldning for å forskjellsbehandle barn. Kombinasjonen av høy IQ og en potensielt meget urolig elev ga oss en av skolens beste lærere som både klarte å lære ham å innordne seg i klassen og å rette talentet hans mot noe fornuftig. Han fikk selv oppdage og glede seg over et talent for matte som tok av da han begynte i 2. klasse. Det var en pussig opplevelse å se en gutt på 6,5 år, som knapt gadd å skrive tall på et papir i forbifarten, demonstrere at han både kunne regne ut slike ting som 27 x 3 i hodet og forstå negative tall.

En ting er å sette noe i gang, noe annet er å følge det opp. Mens gutten gledet seg over sitt nyoppdagede leketøy merket han også at læreren ignorerte ham i mattetimene, som ble stadig mindre inspirerende. Etter noe press fikk han litt ekstra vanskelige lekser, men generelt var det en nagende følelse av at talentet var blitt til bryderi. Den følelsen ble forsterket da han i 3. klasse fikk en lærer av typen som kun var opptatt av orden, og som ikke hadde satt seg inn i forhistorien. I klassen hadde gutten roet seg, så problemet var løst for lærerne. Dermed sluttet de å gi ham andre utfordrende oppgaver og forbød oss å la ham jobbe videre i matteboka på egen hånd.

Generelt har vi god erfaring med å snakke med lærere, men det kan være greit å vite at PPT og sosiallærer, og dessuten undervisningsinspektøren, kan kobles inn hvis samarbeidet med læreren går dårlig. BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) kan også hjelpe til hvis et barn fungerer dårlig sosialt. Vi sørget for et møte med flere av dem.

Norsk skole, eller i hvert fall Osloskolen, gir faktisk flere muligheter for å håndtere de flinke. Noen skoler tillater at barn hopper opp et trinn eller hospiterer noen timer i trinnet over i passende fag. For oss var dette vanskelig av flere grunner. For det første er han født i desember, og er allerede yngst, i tillegg til å være liten for alderen. For det andre har han en storebror i klassetrinnet over som av og til føler konkurransen. Derfor godtok vi en beslutning ved skolestart om at han skulle få undervisning på sitt nivå, i sin klasse.

Det vi endte med var en annen løsning. I Oslo-skolene har de innført noe som heter ”mestringsgrupper”, som er fleksible grupper der de samler elever etter nivå – særlig i matte og norsk. Guttens nye lærer hadde etter eget utsagn ”sterk tro på samlet klasseromsundervisning”, men nå etter jul ble det plukket opp en liten gruppe elever på samme trinn som får egen matteundervisning en gang i uken. Noen foreldre er skeptiske til mestringsgrupper fordi de er redd barna skal føle seg annerledes, men vår erfaring er at barna vet hvem som er flinke til hva. En av lærerne til de andre guttene kommenterte tørt at det bare var foreldrene som tok seg nær av forskjellene.

Skolen er heller ikke alt, selv om de fleste bøker om begavede unger snakker om skolen, og det ser ut som om alle sammen er enebarn og har foreldre som kan bruke all sin tid på det. I praksis har nok mange søsken, og disse merker det om en av dem utmerker seg eller får ekstra oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å takle at lillebror sjonglerer regnestykker og begreper som ligger utenfor pensum for gutten som går i klassen over, og det gjør det ikke bedre at samtalene hjemme kan dreie seg litt for mye om problemene knyttet til en av dem.

Dessuten vet man ikke om gutten som tar matematikk lett faktisk er særlig skarpere enn han som ser ut til å talent for språk, eller han som kan plukke fra hverandre alt og fikse hva som helst på en datamaskin, og testing er ikke egentlig et poeng i seg selv. Ikke alle lar seg teste like lett, og for mye vekt på IQ-tester kan skape rare forventinger til ungene, også om de underpresterer på en test.

Løsningen er egentlig ganske selvfølgelig. I stedet for å la dem konkurrere på ett område, må de og vi finne de enkelte ungenes spesialområder. Det kan være greit å finne et område for hvert barn der de ikke behøver å konkurrere med søsken.

En løsning hos oss dukket opp av seg selv. Ingen av dem er særlig interessert i sport, men eldste og yngste spiller piano. Aldersforskjellen er så stor at eldstemann har fortrinn uansett, mens minstemann er flink for alderen. Den mellomste gutten fant ut at han heller vil spille gitar, så da slapp han hele konkurransesituasjonen. En fin ting med musikken er dessuten at av alle nerdete interesser er det å kunne spille noe det mest sosiale. De får vist seg frem på ulike måter; de spiller både for venner og på skolen, og opplevelsen av å mestre noe som er populært er ikke dumt.

Minstemann er mye mer opptatt av å spille på alt han kommer over med tangenter enn å briljere med andre evner, og det er kanskje like greit.